Vintertilbakeblikk #2 - Da Murray endelig ble prins i sitt eget kongerike (Wimbledon 2013)

Før Andy Murray nådde verdenstoppen i tennis, var engelske spillere utsatt for en skikkelig forbannelse i Wimbledon. Ikke siden Fred Perry vant tittelen i 1936 hadde en engelskmann triumfert i tennistempelet.

Inntil Wimbledon 2013.

Det året, foran et publikum som lengtet etter å se en av sine egne triumfere, satte Andy Murray en stopper for en 77 år lang tørke ved å beseire Novak Djokovic i finalen (6-4, 7-5, 6-4).

I møte med hekatomben i Wimbledon det året, og spesielt den tidlige eliminasjonen av en viss Roger Federer (slått i andre runde), måtte den mest engelske av skottene møte et stort press.

Murray, som viste et eksepsjonelt høyt tennisnivå, ristet først skikkelig i kvartfinalen, der han lå under med to sett før han til slutt vant over Fernando Verdasco etter over 3 timer og 30 minutters spill (4-6, 3-6, 6-1, 6-4, 7-5).

Drevet av en helt spesiell styrke oppnådde skotten endelig den tittelen han var skjebnebestemt til å vinne. Han var en uheldig finalist året før, slått av Roger Federer, og tørket tårene sine på en fantastisk måte ved å bli et ikon for en hel nasjon.

Det var en søndag i 2013, og Murray var i ferd med å skrive sin egen legende.