Kampen om antrekkene: hvordan utstyrsavtaler dominerer tennisbusinessen
Se for deg en spiller som kommer inn på banen under lyskasterne: det er ikke bare spillet verden følger med på, men også fargen på antrekket, designet på poloen og logoen som er nøye plassert på brystet.
Dette stilvalget er langt fra uskyldig: det legemliggjør universet til et merke.
Bak denne enkle gesten skjuler det seg en kraftig økonomisk handlingsplan som forvandler hver eneste ballveksling til en markedsføringsmulighet, og enkelte spillere til rene inkarnasjoner av kommersielle strategier.
Utstyrsavtaler: den nye strategiske nøkkelen i tennis
I dag er antrekkene ekte markedsføringsvåpen. Et antrekk brukt i finalen i Roland-Garros kan få salget av en hel kolleksjon til å eksplodere, og en uventet farge i US Open kan bli en visuell kode for en hel sesong.
Merkene investerer millioner, for en kamp i «prime time» tilsvarer en global reklamekampanje. Og i motsetning til racketen er tekstilene det som synes mest på skjermen.
Spillerne har blitt merkevarer i seg selv. Tiden er forbi da mesterne «bare hadde på seg et antrekk». I dag legemliggjør de et univers, en fortelling, en logo.
Federer var den første som fikk sin egen, Nadal og Djokovic fulgte etter, nå etterlignet av Alcaraz og Sinner.
Og fremfor alt: de fleste tjener mer på markedsføringspartnerskap enn på premiepenger i turneringene de spiller. Slik er tennisøkonomien: bildet selger mer enn seirene.
For eksempel, når Djokovic vinner Wimbledon, får han 3 millioner dollar. Og når Djokovic bærer et Lacoste-antrekk, tjener han tre ganger så mye i løpet av året.
Samme logikk hos Federer, hvis markedsinntekter ofte har oversteget 80 millioner per år. Antrekket har blitt en sentral business, noen ganger til og med den viktigste inntektskilden.
De store skikkelsene i markedet: gigantkontrakter og spektakulære brudd
Novak Djokovic er et typisk eksempel på en stjerne hvis utstyrsavtaler raskt eksploderte og til og med gjorde et sponsorskifte nødvendig.
Allerede i 2009 signerte serberen for ti år hos Sergio Tacchini. Men suksessen hans ble et problem.
Serberen vinner for mange turneringer, for fort. Salget skyter i været, men merket klarer ikke å følge opp: de bryter kontrakten etter to år, ute av stand til økonomisk å håndtere prestasjonene til mesteren.
Djokovic slår deretter om til Uniqlo i 2012, før han lander hos Lacoste i 2017 for rundt 9 millioner dollar i året.
I tillegg kommer skoene hans fra Asics: 4 millioner årlig for å sko den tidligere verdenseneren. Totalt innkasserer serberen i dag nærmere 25 millioner dollar i sponsorer hvert år.
Federer: 300 millioner dollar på 10 år
Et annet eksempel er hans tidligere rival Roger Federer. Men denne gangen er endringen knyttet til uenigheter med hans tidligere partner: Nike.
I 2018 forlater sveitseren det amerikanske selskapet og signerer en av de største avtalene i idrettshistorien: 300 millioner over ti år med Uniqlo. En viktig, men ikke helt frivillig beslutning.
«Nike, hans historiske partner, forlot ham», fortalte senere agenten hans Tony Godsick.
Enda verre: sveitseren etterlater seg den mytiske «RF»-logoen, som eies av Nike. Et symbolsk sår og en av de kraftigste logoene i sporten beslaglagt.
Når det gjelder det siste medlemmet av Big 3, er historien annerledes. Rafael Nadal har aldri forlatt sin utstyrsleverandør (Nike), som han signerte med allerede som 13-åring.
En lojalitet som har gjort det mulig for spanjolen å tjene 10 millioner dollar i året og å ha sin egen logo, som er blitt mytisk: de berømte hornene til Tyren fra Manacor (kallenavnet til Nadal).
Nike allerede i fremtiden med Sinner og Alcaraz
Nadal og Federer har imidlertid nå lagt opp, et tap som kan virke enormt for Nike. Men ingen grunn til panikk, selskapet fra California har sikret fremtiden.
Den nye bølgen er nemlig allerede gull verdt. Carlos Alcaraz og Jannik Sinner er de nye salgsmaskinene. Nike og de andre merkene har forstått det: deres påvirkning i sosiale medier og deres resultater har løftet dem til stjernestatus.
Kontrakten deres? Mellom 15 og 20 millioner euro i året hver. Med en personlig logo som bonus, slik som forgjengerne (Alcaraz skal etter planen avduke sin under Australian Open 2026). Ikke mindre.
Strategier, kontrakter og jakten på vidunderbarn
En drømmesituasjon som gir andre merker ideer. Alle vil ha sin Alcaraz og sin Sinner og går så langt som å signere unge spillere før de fyller 12 år.
Sosiale medier øker synligheten, og en viral juniorspiller kan tiltrekke seg sponsorer uten å ha spilt én eneste hovedturnering.
Diane Parry, tidligere juniorverdensener, forteller: «Jeg signerte med Asics veldig ung, så snart jeg spilte på juniortouren.»
Og det er ikke det eneste eksemplet: Sharapova signerte sin første Nike-kontrakt som 11-åring, Coco Gauff sluttet seg til New Balance som 14-åring, og Venus Williams sikret seg 12 millioner hos Reebok da hun bare var 15.
«Enklere å signere Novak Djokovic enn noen juniorer»
Et stadig vanligere fenomen som ofte skaper hodebry for merkene. Å forhandle med en ung spiller kan være vanskeligere enn med en stjerne:
«Det er mye enklere å signere Novak Djokovic enn enkelte juniorer, fordi han har en veldig klar visjon. Han vet nøyaktig hva han vil», forklarte Marina Caïazzo, konsulent hos Asics, til våre kolleger i Tennis Legend.
I tillegg er det ofte et enormt press fra familiene. Foreldrene vil sikre fremtiden. Merkene vil låse spillerne. Og spillerne, som noen ganger fortsatt er barn, blir mot sin vilje markedsføringsverktøy.
Ulikheter: stjernene og resten av verden
Til slutt, selv om kampen mellom merkene aldri har vært hardere for å tiltrekke seg en spiller, hva skjer etter at kontrakten er signert? Hva er klausulene? Har alle spillerne de samme rettighetene?
Nei, noen av stjernene på touren kan forhandle frem spesielle klausuler, om et maksimalt antall fotoopptak og arrangementer per år, men de kan også velge eget antrekk og sko og jobber tett sammen med merket.
Noe som ikke (alltid) er tilfelle for en gjennomsnittlig spiller, som må respektere følgende regler:
- eksklusiv bruk av merket, tilstedeværelse på forespurte fotoshoots, forpliktelser i media og sosiale medier – alt under trussel om sanksjoner ved manglende bruk eller «manglende synlighet».
Et grenseløst kappløp?
Forholdet mellom spiller og merke fortsetter altså å utvikle seg sesong etter sesong. Tennisgigantene har alltid blitt betalt. Men aldri så mye som i dag. Aldri så tidlig i karrieren.
Tennis har aldri vært så medieeksponert. Og bak kulissene aldri så lukrativt. Et tema som reiser følgende spørsmål:
hvor langt vil vi gå i å forvandle tennisen og dens aktører til rene markedsprodukter? Er det bra for tennisen?
Og hvis ikke, er det et nødvendig onde? Risikerer vi ikke å miste det som utgjør «sjelen» til denne nesten to hundre år gamle sporten på veien?
