Garcia, ettertenksom: «Er det virkelig fornuftig å presse kroppene våre så langt?»
Caroline Garcia har ikke vært sett på en tennisbane siden 21. mars og hennes tap mot Iga Swiatek i Miami. Skadet i skulderen ble den franske spilleren tvunget til å trekke seg fra turneringen i Roma.
På sin X-konto valgte hun å dele en dyp refleksjon om toppidrett og skadene det kan føre til.
«‘Hvis du virkelig brydde deg, ville du spilt til tross for smerten.’ Noen sa dette til meg for noen uker siden, etter at jeg forklarte at jeg ikke var klar til å spille.
Dette er ikke et angrep på den personen, men heller en refleksjon over en tankegang vi som idrettsutøvere blir formet til tidlig: som om å spille skadet er et bevis på ære eller en nødvendighet.
Ikke misforstå meg – storhet krever ofre. Smerte, ubehag og kamp er en del av veien mot toppprestasjoner. Men det finnes en grense vi må lære å gjenkjenne og respektere.
Nylig har jeg stort sett måttet stole på betennelsesdempende medisiner for å håndtere skuldersmertene. Uten dem var det umulig å leve med. De siste månedene har jeg fått kortisoninjektjoner, plasmasterapi og annen behandling, bare for å kunne fortsette å konkurrere.
Jeg deler ikke dette for å vekke medlidenhet, eller for å bevise at jeg er tøff. Kanskje det motsatte. Jeg stiller meg selv et spørsmål: er det virkelig fornuftig å presse kroppene våre så langt?
Er det å ha vondt hver dag når man er førti – som en følge av år med å presse grensene – virkelig noe som fortjener å bli feiret? Eller har vi, kollektivt, gått for langt i vårt forhold til idrett?
Å tjene til livets opphold som idrettsutøver er et utrolig privilegium, og jeg er dypt takknemlig for det. Men å tvinge kroppen utover sine grenser bare for å holde seg i spill?
Kanskje den grensen aldri burde krysses. Kanskje mange av seirene samfunnet glorifiserer... ikke er verdt det likevel.»
Miami 
Rome 
