« Jeg var overbevist om at han aldri ville holde ut og at jeg skulle vinne », Mahut snakker om sin legendariske kamp i Wimbledon mot Isner
Den 25. juni er det bare noen få dager igjen før Wimbledon begynner. Og når man nevner den londonske Grand Slam-turneringen, er det én kamp som stadig dukker opp i tankene til Nicolas Mahut.
Franskmannen på 43 år, som legger opp etter denne sesongen, spilte nemlig den lengste tenniskampen i historien i første runde av 2010-utgaven, da han tapte mot John Isner (4-6, 6-3, 7-6, 6-7, 70-68 på 11 timer og 5 minutter over tre dager).
Nå som ekspertkommentator for Eurosport har Angers-fødte Mahut, 15 år senere, gått i detalj på dette nederlaget og hevder at det blir lettere å snakke om denne kampen, som i årevis var et traumatisk minne for ham.
«I dag kan jeg si at det fortsatt er et godt minne, og at det endret resten av karrieren min. Det er en stor forskjell mellom det folk følte i løpet av de tre dagene og det jeg følte på slutten av kampen. Det var virkelig en følelse av nederlag som dominerte.
Det tok litt tid før jeg innså at det til slutt handlet om mer enn en taper og en vinner. Jeg har ingen problemer med å snakke om det nå, når jeg vet at karrieren min er over, og at folk snakker om denne kampen som om det kanskje er det eneste som vil bli igjen av karrieren min.
Men jeg vet at jeg har vunnet titler i singel og Grand Slam-titler i double. Jeg blir ikke lenger nødvendigvis assosiert med en kamp jeg tapte, og det var virkelig viktig for meg.
Wimbledon er min favorittturnering. Jeg var ikke sterk nok til å sette mitt preg på turneringen ved å vinne den. Gjennom denne kampen fikk John (Isner) og jeg muligheten til å skrive navnet vårt inn i historien, selv om det bare er en liten del av turneringens historie.
Jeg er en del av den, og jeg er veldig stolt av det. John og jeg har aldri snakket om denne kampen sammen. Jeg tror han ikke gjør det av beskjedenskap, men det vil skje en dag. Selvfølgelig har jeg spørsmål!
Jeg var overbevist om at han aldri ville holde ut og at jeg skulle vinne kampen. Han er 2,10 meter høy og kunne knapt bevege seg. Hva var hans dypeste motivasjon? Jeg vet hva min var, jeg vet hva som drev meg til å presse grensene, men jeg vil gjerne vite hva som drev ham, fordi det handler om mer enn å vinne en tenniskamp. Jeg vil gjerne vite hvordan han håndterte de øyeblikkene da han var veldig dårlig fysisk.
Hvis jeg holdt ut så lenge, var det fordi jeg var overbevist om at jeg skulle vinne. Jeg hadde sagt det til de rundt meg. For meg var denne kampen også for dem. Jeg var klar over at en slik kamp aldri ville skje igjen, det var en unik opplevelse.
Når det er over, må man akseptere det. Jeg klarte det ikke, og jeg følte at jeg skuffet alle. Jeg husker ingenting fra matchballen til jeg kom i garderoben.
Det var en forferdelig halvannen time der jeg gråt i garderoben. Jeg fortsatte å spørre treneren min: ‘Hva gjorde jeg galt i det siste spillet?’, fordi i øyeblikket husket jeg ikke engang selv.
Det morsomme er at i dag, 15 år senere, blir jeg selvsagt assosiert med denne kampen mer enn med å ha vært nummer 1 i double eller å ha vunnet Grand Slam-titler, noe som er naturlig.
Men det som gleder meg, er at folk fortsatt spør om jeg vant den kampen. Noen ganger liker jeg å si til dem: ‘Ja, ja, jeg vant den.’ I år skal jeg tilbake med sønnen min, og det blir en anledning til å vise ham, kanskje til og med fortelle ham litt om kampen», avsluttet Mahut for Eurosport.
Wimbledon 
