Utviklingen av fremtidens stjerner: fokus på nedgangen for den franske offentlige modellen mot private akademier
Frankrike har lenge vært et av de siste høyborgene for den offentlige modellen for spillerutvikling i verdens tennissport.
Et strukturert, sentralisert system, utformet for å oppdage, utvikle og følge opp landets talenter fra de første slagene til toppnivå.
Men etter hvert som sporten er blitt globalisert, har en annen modell – privatakademiene, født i USA og eksportert til Europa og deretter Midtøsten – etablert seg som det foretrukne alternativet for et økende antall unge spillere.
Den franske modellen: 50 år med spenninger mellom forbund, akademier og familier
Denne artikkelen gir en gjennomgang av den spesifikke utviklingen i det franske systemet, satt inn i et globalt perspektiv.
For Frankrike, med sin sterke føderale arv, tilbyr et unikt observasjonsfelt: et land der trening av elitespillere nesten aldri var overlatt til private aktører, før landskapet plutselig endret seg.
Å forstå denne transformasjonen betyr å fortelle femti år med spenninger mellom offentlige institusjoner, private aktører og familier på jakt etter prestasjon.
1960–1970: Ved begynnelsen av den føderale modellen bygger staten grunnstrukturen
På slutten av 1960-tallet leter Frankrike fortsatt etter sin vei når det gjelder idrettsutvikling. Landet er preget av ideen om at staten skal organisere, finansiere og harmonisere tilgangen til toppidrett.
FFT inngår i denne generelle bevegelsen, på samme måte som andre franske særforbund, ved å lansere de første strukturerte nasjonale samlingene og pilot sentre.
Disse stedene, fortsatt enkle og beskjedne, samler unge talenter rundt trenere utnevnt av forbundet, noen ganger med improviserte internater ved samarbeidsklubber.
Det er verdt å minne om at INSEP, som skulle bli en av bærebjelkene i fransk eliteidrett, ennå ikke eksisterer i sin moderne form på dette tidspunktet. Det blir offisielt opprettet først i 1975. Før det er modellen fragmentert, uten en virkelig sentralisert campus.
Likevel fester en sterk idé seg: utviklingen skal være offentlig, nasjonal og vertikalt organisert. I denne logikken blir forbundet et uunngåelig gjennomgangssted for enhver ambisjon.
1970–1980: Den amerikanske bølgen og fremveksten av en privat motmodell
I samme periode, på den andre siden av Atlanteren, begynner en liten stille revolusjon å ta form.
USA ser de første private tennisakademiene vokse frem, drevet av trener-entreprenører som ønsker å frigjøre seg fra offentlige strukturer.
Det mest ikoniske av dem blir grunnlagt i 1978 i Bradenton, Florida: Nick Bollettieri Academy, som senere blir IMG Academy.
Bollettieri (1931–2022), den legendariske amerikanske treneren, markerer et totalt brudd med den europeiske føderale modellen.
Intensiv trening, permanent konkurranse, individuell oppfølging, tilstedeværelse av ulike typer støtteapparat… og en helt ny bruk av historiefortelling rundt unge spillere. Dette «laboratoriet» er først og fremst en bedrift før det er en idrettsinstitusjon.
I Europa oppfattes denne modellen først som en eksotisk kuriositet, nærmest en amerikansk innfallside. Likevel innleder den et helt nytt paradigme: privat, kommersiell, internasjonal spillerutvikling, fri i sine pedagogiske valg.
1980–1990: Gullalderen for den europeiske føderale modellen
Mens Bollettieri får stadig mer oppmerksomhet, konsoliderer Europa, og særlig Frankrike, sin egen modell. 1980-årene markerer storhetstiden for de føderale sentrene.
Spesialiserte strukturer utvikles: «pôles France», «pôles Espoirs», regionale sentre, og selvsagt INSEP, som raskt blir et symbol på offentlig idrettslig toppkvalitet.
Resultatene bekrefter metoden. Flere store franske spillere, som Yannick Noah, Henri Leconte og Guy Forget, utvikler seg i den føderale sfæren, selv om noen også kompletterer løypen utenfor FFTs strenge rammer.
Den dominerende fortellingen er klar: en fransk toppspiller blir født og formet i det føderale systemet. På dette tidspunktet forblir de amerikanske akademiene, selv om de fascinerer, en fjern verden.
1990–2000: Globaliseringen bryter ned grenser og åpner dørene til akademiene
1990-årene er tiåret for tennissportens globalisering. Reisene øker, juniorsirkusene blir internasjonale, og familiene begynner å sammenligne utviklingsmetodene i ulike land.
USA tilbyr infrastruktur og en idrettslig livsstil som er radikalt annerledes. Samtidig vokser det frem egne private sentre i Spania, rundt Barcelona, Valencia eller Mallorca, spesialisert på utholdenhetsarbeid og grus.
De private akademiene blir karriereakseleratorer. I USA fortsetter IMG å ta imot og følge karrierene til fremtidige stjerner.
Jim Courier, Andre Agassi, Monica Seles og senere Maria Sharapova, som kommer til Bradenton som tenåring tidlig på 2000-tallet.
I Spania tiltrekker private strukturer som satser på fleksibilitet og intensiv praksis unge spillere fra Nord-Europa, tiltrukket av klimaet og den tekniske grundigheten.
Det må likevel nyanseres: det store flertallet av europeiske spillere fortsetter å utvikle seg i nasjonale forbund eller tradisjonelle klubber. Men ideen om at det finnes en konkurrerende modell, som fungerer, begynner å få feste i den kollektive forestillingen.
2005–2015: Global eksplosjon og forvandlingen av akademiene til internasjonale merkevarer
Fra midten av 2000-tallet skalerer akademiene opp. De er ikke lenger bare treningssteder, men blir globale merkevarer, ofte strukturert som bedrifter.
Ambisiøs markedsføring, luksuriøse anlegg, internasjonale internater, mental oppfølging, videoanalyse, topp moderne treningssentre: de profesjonaliseres i en slik grad at de konkurrerer med forbundene på deres egen bane.
Flere store prosjekter ser dagens lys eller utvikles videre: Mouratoglou Academy, grunnlagt i 1996 av Patrick Mouratoglou og Bob Brett i Paris-regionen, og senere flyttet til Sophia Antipolis (Côte d’Azur) i 2011.
Rafa Nadal Academy på Mallorca, grunnlagt av legenden Rafael Nadal, hvis offisielle åpning i 2016 fullfører et prosjekt som hadde blitt påbegynt flere år tidligere av familien Nadal.
I tillegg kommer fremveksten av franske sentre som French Touch Academy i Cap d’Agde (Hérault) fra 2018, grunnlagt av Charles Auffray.
Til slutt etablerer enkelte akademier seg i Midtøsten eller Asia, støttet av internasjonal privat finansiering.
2015–2020: Monopolet smuldrer, tilliten forskyves
Etter hvert som de private strukturene profesjonaliseres, virker de føderale strukturene fastlåst i en gammel modell.
Familier og spillere endrer diskurs. Forbundene beskyldes for administrativ rigiditet, aldrende infrastruktur og til tider uoversiktlige uttak.
De private akademiene fremhever derimot individualisering, mangfoldet av trenerprofiler, internasjonal åpenhet og mental oppfølging. Skiftet merkes i valgene til unge talenter.
Saken med franskmannen Gabriel Debru er talende: vinner av junior-Roland-Garros i 2022, forlater han FFT i slutten av 2023, i enighet med forbundet, for å slutte seg til Piatti Tennis Center i Italia, ledet av Riccardo Piatti, en av Europas mest anerkjente private trenere.
Denne typen overgang, som tidligere var sjelden, blir nå vanlig. Siden har den unge spilleren forlatt ATP-sirkuset for å gå den amerikanske collegeveien ved å begynne på campus Champaign-Urbana (University of Illinois).
Sinner, Rune, Alcaraz, Gauff… alle har vært innom private akademier
Men Gabriel Debru er ikke den eneste. På dagens tour har mange stjernespillere også valgt den private veien.
Holger Rune (Mouratoglou Academy som 13-åring), Jannik Sinner (Piatti Tennis Center som 13-åring), Coco Gauff (Mouratoglou Academy som 10-åring), Stefanos Tsitsipas (Mouratoglou Academy som 17-åring), Alexandra Eala (Rafa Nadal Academy som 13-åring) og Carlos Alcaraz (Ferrero Tennis Academy som 15-åring) er perfekte eksempler.
Dette valget, som for noen år siden fortsatt var marginalt, fremstår i dag som en kongevei for unge, talentfulle spillere.
2020–2024: Den private modellen dominerer toppnivået — for dem som har råd
I dag tar imidlertid høykvalitets private akademier mellom 50 000 og 90 000 euro i året.
Eksempler er IMG Academy (omtrent 70 000 €/år og 90 000 €/år med internat) og Evert Tennis Academy (over 50 000 €/år med internat) i USA.
Men også Rafa Nadal Academy (omtrent 56 000 €/år) og Mouratoglou Academy (omtrent 40 000 €/år) i Europa.
I tillegg kan totalbudsjettet, med reiser, overstige 75 000 euro og til og med nærme seg 100 000 euro.
Og selv om denne investeringen er uoppnåelig for mange familier, gir disse akademiene, for dem som har midlene, et miljø som er svært vanskelig å matche: internasjonal turneringsplan, sparring på høyt nivå, tverrfaglige team, fullstendig nedsenking i tour-kulturen.
Litt etter litt ser den sportslige løypen ut til å dele seg i to verdener: talentidentifisering, som fortsatt i stor grad ivaretas av de føderale systemene, og eliteutvikling, som nå fanges opp av de private.
I en slik konfigurasjon er ikke lenger rått talent nok. Finansiering, nettverk og muligheten til å integrere en premiumstruktur blir avgjørende elementer i karrieren.
Holger Rune fikk for eksempel støtte fra stiftelsen ChampSeed, grunnlagt av Patrick Mouratoglou, for å kunne utdannes ved akademiet.
I dag: et duelt system, men nesten uten samarbeid
Verdens tennissystem fungerer nå i to parallelle spor. På den ene siden det føderale systemet, som beholder sin historiske oppgave med talentidentifisering og breddeutvikling. På den andre siden det private, fokusert på eliten, individualisering og internasjonale karriereløp.
Disse to verdenene kunne ha utfylt hverandre; i praksis eksisterer de hovedsakelig ved å ignorere hverandre, begge med krav på legitimitet, effektivitet og en egen filosofi, selv om et ønske om samarbeid er blitt uttrykt av enkelte forbundsledere, særlig Gilles Moretton i Frankrike.
«Jeg har tatt kontakt med samtlige akademier sammen med alle FFT-teamene», forklarte han. «Vi må fremheve kvalitetsarbeidet som gjøres i det private, og slutte å overse og skyve det til side.
Vi skal skape dette offentlig–privat-partnerskapet, med treningsvalg og treningssteder tilpasset hver enkelt ung spiller, som vi skal tilby skreddersydde løsninger», sa han til RMC Sport i 2021.
Det grunnleggende spørsmålet gjenstår: i en idrett der utviklingen privatiseres og kostnadene eksploderer, skal tilgangen til toppnivå forbli et økonomisk privilegium? Eller kan forbundene finne nye roller for igjen å bli en reell sosial heis?
Historien de siste femti årene viser tydelig en tendens: monopolet eksisterer ikke lenger, og konkurransen utspiller seg nå også i kulissene av spillerutviklingen.
Paradokset som splitter tennisen: mellom utslitte spillere, mettet kalender og stadig flere oppvisningskamper 
Utviklingen av fremtidens stjerner: fokus på nedgangen for den franske offentlige modellen mot private akademier 
Truer padel tennisen? Fordypning i revolusjonen som ryster det etablerte hierarkiet 
Dossiers - Saudi-Arabia, skader, krig og forretninger: tennisens fascinerende bakside avslørt av TennisTemple