I 1973 gjorde Billie Jean King langt mer enn å slå Bobby Riggs: hun veltet et symbol. Fem tiår senere gjenfødes «Battle of the Sexes» mellom Aryna Sabalenka og Nick Kyrgios, men denne gangen ser det ut til at kampen har mistet sin sjel.
Sosiale medier har åpnet en ny æra for tennis: en tid der berømmelse bygges like mye på banen som på Instagram. Men hvor langt kan denne jakten på synlighet gå uten å få spillernes balanse til å vakle?
Tennis stopper aldri – eller nesten. Bak turneringene på løpende bånd må stjernene lære seg å stoppe for å vare. Fra Federer til Alcaraz: undersøkelse av de få, avgjørende ukene der alt avgjøres – hvile, avkobling, gjenfødelse.
Fra Williams-søstrene til Alizé Cornet, fra sponsorer til ATP- og WTA-tourene – debatten om lik lønn i tennis har aldri vært mer intens. Mellom klare framskritt og vedvarende ulikheter står racket-sportens flaggskip ansikt til ansikt med sine egne motsetninger.
I 1973 gjorde Billie Jean King langt mer enn å slå Bobby Riggs: hun veltet et symbol. Fem tiår senere gjenfødes «Battle of the Sexes» mellom Aryna Sabalenka og Nick Kyrgios, men denne gangen ser det ut til at kampen har mistet sin sjel.
Carlos Alcaraz har nettopp skrevet sitt navn sammen med de største hellige monstrene fra Open-æraen, ved å komme inn i topp 10 over spillere som har tilbrakt flest sammenhengende uker i ATP-rankingens top 3.
Bare 22 år gammel har Carlos Alcaraz nettopp passert en milepæl. Spaniarden har nådd 50 uker som verdensener, en mytisk terskel reservert for en håndfull utvalgte.