Davis Cup: mellom reformer, kritikk og nasjonal kultur
Davis Cup, den legendariske tennisturneringen som ble opprettet i 1900, ble de fire første årene kun spilt mellom USA og Storbritannia. Turneringen åpnet seg gradvis for andre nasjoner, først for Belgia, Frankrike, Østerrike-Ungarn og Australasia (et lag bestående av Australia og New Zealand).
Den har gjennomgått flere endringer gjennom tidene, blant annet innføringen av en verdensgruppe på 1980-tallet, og omfatter i dag 159 nasjoner.
Fra 2010-tallet opplevde konkurransen dessverre store rystelser. Den ble i økende grad boikottet av toppspillerne, som ikke lenger nølte med å stå over denne turneringen for å prioritere singelkarrieren i en allerede svært tettpakket kalender.
En reform som skaper kraftig debatt
Forslag til reformer dukket opp frem til det nye formatet i 2019: slutt på femsettskamper og innføring av en sluttfase på nøytral bane på slutten av året over én uke.
Denne reformen falt imidlertid langt fra i smak hos alle aktørene i tennismiljøet, særlig i landene som har en stolt historie i denne turneringen.
Yannick Noah, kaptein for det franske Davis Cup-laget i 2018 da reformen nettopp var blitt vedtatt, uttalte: « Dette tiltaket er altfor radikalt og vil etter min mening drepe sjelen og selve essensen i Davis Cup.
« Det er pengene som bestemmer »
For meg vil det bli litt som et sirkus. Lederne var nødt til å ta en radikal beslutning fordi enkelte spillere har glemt historien til Davis Cup. Når vår nummer én sier at hans prioritet er Davis Cup, er det den holdningen som kunne ha gjort det mulig å bevare turneringen slik den var.
Fra det øyeblikket noen spillere foretrekker å spille oppvisningskamper eller turneringer med bedre betaling, er det deres valg. Davis Cup lider under det. Det er pengene som bestemmer. »
Men selv om alle disse endringene gjør vondt for de fleste i tennismiljøet, lever Davis Cup-kulturen videre, gjennom gode minner for tidligere spillere og viljen til å bevare kjærligheten til denne lagturneringen, som er så spesiell i en individuell idrett.
DAVIS CUP SOM BÆRER AV NASJONAL STOLTHET
For en toppidrettsutøver er det som regel en stor ære å representere landet sitt. I tennis handler det også om å innfri forventningene som forbundet har knyttet til en.
En spiller kan også løfte seg i Davis Cup fordi han føler en form for moralsk gjeld overfor landet sitt.
Allerede i de første årene får mange konkret støtte fra forbundet: økonomisk hjelp til reiser på juniorturneringer, tilgang til moderne anlegg, landslagstrenere, samlinger, medisinsk oppfølging… Alt dette representerer en betydelig investering som har bidratt til å gjøre dem til profesjonelle.
I retur blir Davis Cup et privilegert øyeblikk for å gi noe tilbake til nasjonen som har støttet dem. For noen betyr det å spille i landets farger å hedre denne reisen, takke dem som trodde på dem og forsvare et system som ga dem muligheten til å nå toppnivå.
En lagånd i en individuell idrett
Davis Cup gir følelser en spiller ikke kan oppleve i vanlige turneringer. John Millman, som likevel slo Roger Federer i US Open i 2018 for å nå kvartfinalen og møte Novak Djokovic, foretrakk å trekke frem sine Davis Cup-minner som de beste øyeblikkene i karrieren.
I januar 2025 uttalte han i et eksklusivt intervju for TennisTemple: « Selv om det var et virkelig spesielt minne å slå Roger i fjerde runde av US Open 2018, er de aller mest spesielle øyeblikkene for meg egentlig dem hvor jeg fikk representere landet mitt. Jeg var så heldig å få delta i to olympiske leker, i Rio og Tokyo. Jeg elsker disse øyeblikkene og også Davis Cup.
« Jeg foretrakk øyeblikkene der jeg representerte landet mitt »
Jeg var veldig beæret og glad for å være en del av dette laget. Å ha et idol som Lleyton Hewitt som kaptein var ekstremt spesielt for meg. Og du skaper virkelig bånd til de andre australske tennisspillerne i løpet av disse ukene. For meg er de mest spesielle øyeblikkene kanskje dem hvor jeg har kunnet representere landet, men det er åpenbart at det å slå Roger i US Open var en enorm prestasjon, for han er en av de største spillerne gjennom tidene, på en så viktig scene. Det var et elektriserende øyeblikk for meg, men jeg foretrakk kampene hvor jeg representerte landet mitt.
Og jeg tror det er unikt når man er en australsk tennisspiller, man støtter seg veldig på disse relasjonene til de andre australske spillerne. Som jeg allerede har sagt, man tilbringer så mye tid borte fra hjemmet at man blir veldig nær dem. Det er derfor man havner på et lag med spillere som man har knyttet svært tette bånd til. »
« Davis Cup betyr alt for meg »
Som Millman påpeker, har Davis Cup en helt spesiell plass i australiernes hjerter. Alex de Minaur er også svært glad i denne turneringen; han har tallet 109 tatovert over venstre brystmuskel. Et tall som har en svært spesiell betydning for ham, ettersom han er den 109. australske spilleren som representerer landet sitt i Davis Cup. I 2019, i uttalelser gjengitt av L’Équipe, sa han: « Det er den eneste tatoveringen jeg noen gang kommer til å ha. Davis Cup betyr alt for meg, så jeg fikk den plassert rett over hjertet. »
Med en befolkning på rundt 27 millioner innbyggere har Australia vunnet Davis Cup 28 ganger. Det er et land som har fostret mange store tennisspillere, som Rod Laver, Roy Emerson og mer nylig Lleyton Hewitt.
Australske spillere har ofte spesielt sterke bånd seg imellom, og det skyldes i stor grad landets geografi, slik Millman forklarte. Australia er isolert fra resten av tennisverdenen, og nesten alle de store turneringene spilles mange timers flyreise hjemmefra.
Allerede i juniorklassene reiser de sammen, deler de samme endeløse flyturene, de samme lange turneene langt borte og de samme tilpasningsperiodene. Denne situasjonen skaper naturlig en solidaritet: de samler seg, støtter hverandre og danner en tett kjerne for å håndtere avstanden. Dette kameratskapet skaper en ekte gruppementalitet, som man senere ser igjen i Davis Cup, der australierne ofte gir inntrykk av å være mer enn bare et lag.
Det franske arven i møte med reformen
I Frankrike står Davis Cup-kulturen også svært sterkt. Spillerne er vant til å spille i lag, særlig gjennom interklubbene. Triumfen i Melbourne i 2001 mot Australia med Lleyton Hewitt sitter fortsatt i minnet hos mange franskmenn som elsker tennis. Arnaud Clément, som var med på laget den gangen, sa: « Kvelden i Melbourne etter seieren vår i 2001 vil forbli den vakreste i mitt liv som idrettsutøver ».
Reformen av Davis Cup, som ble vedtatt i 2018, var også gjenstand for mye kritikk på den tiden.
Likevel støttet daværende president i det franske tennisforbundet, Bernard Giudicelli, denne reformen. For ham er det umulig å gå tilbake, og dagens format er en suksess.
STEVE DARCIS, DAVIS CUP-HELT: DA FLAGGET GANGET OPP TENNISEN HANS
Steve Darcis, nåværende kaptein for det belgiske Davis Cup-laget, gjorde seg bemerket i singel gjennom seieren mot Rafael Nadal i Wimbledon i 2013, men også gjennom sine prestasjoner i Davis Cup. Belgieren hadde et spesielt forhold til denne turneringen i løpet av karrieren, da kampene fortsatt ble spilt i hjemme-/borteformat.
Darcis avgjørende i skjebnekampene
Det han likte spesielt godt var den avgjørende kampen på 2–2, der lagets nummer to møttes for å gi det avgjørende poenget til laget sitt, synonymt med seier. Frem til tapet mot Lucas Pouille da Frankrike ble mester i 2017, kunne han vise til en statistikk på 5–0 i slike avgjørende kamper.
Totalt vant han 22 kamper og tapte 12. Hans fineste seier er trolig mot Alexander Zverev i 2017, på innendørsbanene i Frankfurt. Belgieren vant 2–6, 6–4, 6–4, 7–6 og bidro sterkt til Belgias eventyr, som endte i finale det året.
Kulturen rundt Davis Cup
Etter å ha slått Zverev, som var nummer 22 i verden på det tidspunktet, understreket Darcis det spesielle ved Davis Cup: « Den store forskjellen var at vi hadde et lag, mens Tyskland hadde individualister.
Det er sant at erfaringen hjalp meg mye. Alexander Zverev kommer til å bli topp 5 en dag, men han må fortsatt lære hva det vil si å spille Davis Cup. »
Et nytt format han ikke nøler med å kritisere
Som nåværende kaptein for Belgia viderefører Darcis nå denne lagkonkurransekulturen til spillerne sine, selv om han misliker det nåværende formatet for Davis Cup sterkt, noe han ikke la skjul på under en pressekonferanse under Final 8 i 2025.
« For meg eksisterer ikke Davis Cup egentlig lenger, jeg synes formatet er skikkelig ekkelt. »
ÅNDEN I EN EVIG KONKURRANSE
Utover de siste års kontroverser og de endringene som har rystet identiteten, er Davis Cup fortsatt en helt spesiell turnering i tennislandskapet. Den bygger på en over hundre år lang historie, på generasjoner av spillere som vokste opp med drømmen om å forsvare landets farger, og på følelser som den individuelle touren aldri helt vil kunne gjenskape.
Enten det handler om følelsen av å gi noe tilbake til landet som har gitt deg så mye, kraften i fellesskapet i en ensom idrett, eller det nesten brorskapelige båndet enkelte nasjoner, som Australia, klarer å skape, fortsetter Davis Cup å gi opphav til unike øyeblikk. Bragdene til spillere som Steve Darcis, Alex de Minaur eller de franske heltene i Melbourne 2001 vitner om denne flammen som fortsatt brenner, selv om formatet endrer seg.
Så lenge spillere fortsetter å se drakten som en ære og et ansvar, så lenge supporterne kjenner seg igjen i disse nasjonale kampene, vil ånden i Davis Cup overleve. Kanskje har den endret ansikt, men den har trolig ikke helt mistet sjelen sin.
Davis Cup: mellom reformer, kritikk og nasjonal kultur 
Paradokset som splitter tennisen: mellom utslitte spillere, mettet kalender og stadig flere oppvisningskamper 
Utviklingen av fremtidens stjerner: fokus på nedgangen for den franske offentlige modellen mot private akademier 
Truer padel tennisen? Fordypning i revolusjonen som ryster det etablerte hierarkiet