Mer enn en kamp: lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i tennis
Debatten om lik lønn i premiepenger mellom menn og kvinner har rast i mange år. Tennis blir ofte trukket fram som et forbilde, ettersom enkelte turneringer har innført identiske premiesummer for kvinnelige og mannlige spillere.
Likevel er denne likheten verken total eller ensartet mellom turneringer og nivåer. Tennis gir dermed et interessant grunnlag for å analysere både framgangen som er gjort, og de ulikhetene som fortsatt består mellom menn og kvinner når det gjelder betaling.
EN HISTORISK KAMP DELVIS VUNNET
I 2005 kjempet Williams-søstrene sammen med Billie Jean King Cup for lik lønn mellom menn og kvinner i tennis. To år senere, i 2007, nådde de et første gjennombrudd: Wimbledon og Roland-Garros kunngjorde at menn og kvinner skulle få utbetalt like mye.
De to andre Grand Slam-turneringene, US Open og Australian Open, hadde allerede innført dette langt tidligere, henholdsvis i 1973 og 2001. 18 år senere virker dette prinsippet om likhet å være godt etablert på toppnivå: De fire Grand Slam-turneringene gir like premiepenger til sine mannlige og kvinnelige mestre.
Vedvarende ulikheter i ATP- og WTA-turneringene
Så snart man beveger seg bort fra rampelyset i de største turneringene, blir bildet mer nyansert. På ATP- og WTA-tourene består forskjellene i premiesummer i flertallet av turneringene. I Roma, Indian Wells eller Madrid er premiepengene gradvis på vei mot utjevning, men i turneringer på lavere nivå er forskjellene fortsatt til dels betydelige.
I 2024 tjener en spiller blant de 100 beste i verden i gjennomsnitt klart mer enn en kvinnelig spiller på samme ranking. Dette misforholdet fyrer jevnlig opp under debatten: Kan tennis virkelig påberope seg å være verdens mest likestilte idrett, samtidig som slike forskjeller opprettholdes? Mellom økonomiske argumenter, sportslige hensyn og kampen for rettferdighet er spørsmålet om lik lønn i tennis mer aktuelt enn noen gang.
EN KONTROVERS SOM BESTÅR
År etter år fortsetter debatten om lik premiepenger i tennis. Tilhengerne av full likestilling fremfører argumenter det er vanskelig å bestride: kvinnelige spillere leverer det samme arbeidet, trener med samme intensitet og skaper en tilsvarende medieeksponering, noe de rekordhøye seertallene i Grand Slam-finaler for kvinner er et godt bevis på.
For dem bør prinsippet om sportslig rettferdighet veie tyngre enn alle andre hensyn. På den andre siden fortsetter enkelte motstandere å vise til forskjellen i kampformat, særlig i Grand Slam, der menn spiller best av fem sett mot best av tre for kvinner, noe som innebærer større fysisk belastning og lengre spilletid. De påpeker også at TV-seertallene varierer fra turnering til turnering, og at inntektene som genereres av herretouren samlet sett fortsatt er høyere, noe som etter deres mening rettferdiggjør ulike premiesummer.
Ulike standpunkter blant spillerne
Spillerne selv deltar jevnlig i debatten: Mens noen, som Serena Williams eller Iga Swiatek, argumenterer kraftig for full likestilling, har enkelte mannlige spillere – slik tidligere uttalelser fra Novak Djokovic eller Gilles Simon illustrerer – forsvart en lønnssetting som står i forhold til inntektene som genereres.
I 2012 uttalte franskmannen til France Info: «Vi snakker ofte om likhet i lønninger. Jeg mener det ikke er noe som fungerer i idrett. Vi er de eneste som praktiserer likhet i premiepenger, selv om vi tilbyr et mer attraktivt show.»
I 2016 la Djokovic til: «Statistikken viser at det er flere seere på herrekampene i tennis. Jeg mener det er en av grunnene til at vi burde tjene mer.»
«Vi spiller to ganger mindre enn dem»
Alizé Cornet uttrykte seg mer nyansert, særlig når det gjelder premiepenger i Grand Slam: «Det er ikke normalt at vi får betalt som guttene i Grand Slam når vi spiller to ganger mindre enn dem. Jeg skjønner at det irriterer dem. Det burde heller være slik at vi får like mye som dem i andre turneringer, der alle spiller best av tre sett.»
Disse interne uenighetene, som på ingen måte er i ferd med å forsvinne, illustrerer hvor komplekst dette spørsmålet er, i skjæringspunktet mellom økonomiske, sportslige og ideologiske hensyn.
HINDRENE FOR FULL LIKHET
At likhet i premiepenger mellom kjønnene ennå ikke er oppnådd, skyldes særlig den økonomiske virkeligheten. I dag er turneringsinntektene i hovedsak knyttet til sponsorer, som utgjør den største delen av budsjettet for en konkurranse.
I møte med denne begrensningen framstår kombinerte turneringer – som samtidig arrangerer herre- og damekonkurranser, som i Indian Wells eller Miami – som en lovende løsning.
Mixede turneringer som mulig løsning
De gjør det mulig å dele på arrangementsutgifter, tiltrekke seg større sponsorer og tilby publikum et mer variert show. Denne modellen har likevel også ulemper: mer krevende logistikk, risiko for at damenes kamper havner på mindre baner eller at tilskueroppslutningen på hovedbanene varierer kraftig avhengig av kampene, og ikke minst er det vanskelig å generalisere denne modellen til hele kalenderen.
Separate turneringer, som fortsatt er i flertall på touren, beholder sin styringsautonomi, men opprettholder også forskjeller i premiesummer. Mellom idealet om likhet og de økonomiske begrensningene leter tennisen fortsatt etter balanse.
Mannlig dominans på sponsorsiden
Når det gjelder sponsorer, er menn nok en gang i en fordelaktig posisjon. Blant de ti best betalte spillerne ifølge Sportico, er det bare 4 kvinner. De to første plassene innehas av Carlos Alcaraz og Jannik Sinner. Fra august 2024 til august 2025 tjente italieneren rundt 25 millioner dollar fra sponsorer, mens spanjolen ligger på 36 millioner.
Den første kvinnen på listen er Coco Gauff, nummer tre, med 23 millioner dollar innhentet gjennom reklameavtaler.
FRAMTIDSUTSIKTER
I møte med disse vedvarende hindringene dukker flere utviklingsmuligheter opp for å fremskynde veien mot lik lønn. Ideen om å slå sammen ATP- og WTA-tourene, som har vært diskutert i årevis, løftes nå fram igjen som en radikal løsning: Ved å fusjonere de to styrende organene kan tennisen innføre felles standarder for betaling og i større grad dele på ressursene.
Organisatorisk kompleksitet til tross for gode intensjoner
Dette perspektivet, selv om det er ambisiøst, møter sterke særinteresser og en betydelig institusjonell treghet på grunn av de omfattende organisatoriske endringene det vil innebære.
Mer konkret kan også utprøving av nye kampformater endre bildet: Noen foreslår å harmonisere kampene ved å innføre best av tre sett for alle i Grand Slam, eller omvendt best av fem for alle, et grep som ville gjøre slutt på debatten om spillets varighet og dermed begrepet arbeidstid.
Men det er kanskje det økende presset fra sponsorer og opinionen som er det mest effektive virkemiddelet. Store merkevarer, opptatt av sitt image når det gjelder likestilling, kan i økende grad komme til å knytte sine partnerskap til konkrete forpliktelser om likere premiepenger.
Parallelt forsterker sosiale medier hver eneste kontrovers rundt lønnsforskjeller, noe som tidvis tvinger turneringsarrangører til å forsvare sine valg. Denne doble begrensningen – økonomisk og omdømmemessig – kan til syvende og sist vise seg å være mer avgjørende enn prinsippdebatter for å drive fram likestilling i internasjonal tennis.
Tennis gjør framskritt, men veien er fortsatt lang
Tennis illustrerer i dag ambivalensen i en idrett som uten tvil er en pioner på likestillingsfeltet, men som ennå ikke klarer å overføre framskrittene til hele sitt økosystem. Selv om de symbolske seirene til Wimbledon og Roland-Garros i 2007, eller de modige standpunktene til Williams-søstrene, har skrevet seg inn i historien, må de ikke skjule en mer nyansert virkelighet: Likheten i premiepenger er i stor grad begrenset til Grand Slam-turneringenes utstillingsvinduer, mens ATP- og WTA-tourene opprettholder til dels betydelige forskjeller.
Mellom svært reelle økonomiske begrensninger og seige ideologiske motforestillinger ligger veien mot full likestilling fortsatt langt fram. Likevel finnes verktøyene: økt mediepress, stadig høyere krav fra sponsorer, og en gradvis endring i publikums holdninger. I en idrettsverden der ulikhetene mellom menn og kvinner fortsatt er markante, har tennis en historisk mulighet til å gå foran. Spørsmålet er bare om sporten virkelig vil ta de nødvendige grepene.
Mer enn en kamp: lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i tennis 
Bytte trener eller gjenoppfinne seg selv: intersesongen, tiden for valg 
Rafa Nadal Academy: en modell for ekspertise og profesjonalitet for fremtidens tennisstjerner 
Davis Cup: mellom reformer, kritikk og nasjonal kultur