Når tennisstjernene bytter bane: fra Noah som sanger til Safin som folkevalgt – en ny kamp, den om omstilling
Etter år med løping på banene og reiser verden rundt, kommer uunngåelig øyeblikket da racketen legges bort for godt. For profesjonelle tennisspillere kommer idrettspensjonen ofte før fylte førti, og foran dem ligger et helt liv som må bygges opp på nytt.
Mens mange følger de mest opplagte veiene for omstilling – Davis Cup-kaptein, trener for den nye generasjonen, mediekonsulent eller turneringsdirektør – velger andre langt mer overraskende retninger.
Mellom dem som forblir tro mot de hvite linjene på tennisrektangelet og dem som våger seg ut i uventede farvann, tilbyr de tidligere stjernene oss et like mangfoldig som variert panorama over et nytt liv.
Noen nøler ikke med å bytte tennisshortsen mot antrekk som ikke lenger har noe med ungdommens idrett å gjøre, slik Marat Safin gjorde i flere år. Dykk ned i disse livene etter konkurransekarrieren, der klassiske omstillinger og uvanlige livsløp veves sammen.
DE MEST KLASSISKE OMSTILLINGENE
De fleste pensjonerte tennisspillere fjerner seg egentlig ikke så mye fra den gule ballen. Mange av dem blir trenere ganske raskt, som Bjorn Fratangelo som, knapt etter å ha annonsert sin avgang, ble trener for sin kone, Madison Keys.
En rekke spillere som opplevde storhetstid i karrieren, har også hatt en vellykket karriere som trenere, som for eksempel Boris Becker, verdensener i 1991, som fulgte Novak Djokovic mellom 2014 og 2016, en gullperiode i serberens karriere.
Noen prøver seg også som kaptein for et Davis Cup-lag, som David Ferrer. Spanjolen ble, etter å ha trent Alexander Zverev i tre måneder, utnevnt til kaptein for det spanske laget mot slutten av 2022. Under et oppgjør mot Tsjekkia i Final 8 i Davis Cup 2025, fikk han på motsatt benk møte Tomas Berdych igjen – tidligere rival på banen – som nå er kaptein for sitt nasjonale lag.
Andre bestemmer seg for en noe mer atypisk rolle i tennisverdenen: turneringsdirektør. Feliciano Lopez tok på seg rollen som direktør for Madrid-turneringen uten engang å ha ventet til karriereslutt, akkurat som Tommy Haas, som tok over roret for Indian Wells i 2017.
Ekspertisen til en TV-konsulent
Blant dem som velger å bli i tennisuniverset uten nødvendigvis å ta på seg trenerrollen, er det mange tidligere profesjonelle som vender seg mot
mediene. Å bli TV-konsulent er en naturlig overgang: med mikrofon i hånden i stedet for racket fortsetter de å frekventere de største turneringene, denne gangen fra studioene eller banesiden.
Med erfaring fra toppnivå bringer de en verdifull teknisk ekspertise til kringkasterne og et innsideblikk på spillernes strategier, slag og psykologi.
For TV-kanalene utgjør disse tidligere stjernene en klar merverdi, i stand til å tyde spillets finesser og berike showet for seerne.
Fremveksten av podkasten
Mens flertallet omskolerer seg til coacher eller TV-konsulenter, gir noen seg i kast med en helt annen øvelse: podkaster.
Som Andy Roddick med podkasten Served, eller firkløveret Steve Johnson, John Isner, Sam Querrey og Jack Sock i Nothing Major. Sistnevnte tar for seg siste nytt i tennis i et tempo som er deres eget. De fire amerikanske vennene har gode argumenter: tenniskompetanse fra tidligere profesjonelle, pakket inn i en god og uformell stemning der lytteren nesten kan føle at han sitter på en bar og prater med venner.
Et sterkt økonomisk potensial
Podkastformatet gjør det mulig å forbli knyttet til tennisverdenen til tross for pensjonisttilværelsen, og å dele fritt sin erfaring og sine meninger. Siden spilleren selv er programleder, har han full ytringsfrihet og ingen føringer.
Det gjør det også mulig å utvikle entreprenørielle kvaliteter, ettersom spilleren, som eier av sin podkast, er ansvarlig for utviklingen av prosjektet, som han må lykkes med dersom det skal bli bærekraftig.
Samtidig som man forblir i tennisverdenen, gir dette formatet nye utfordringer, med en viss uavhengighet, på en leken måte og i eget tempo. Det står i kontrast til jobben som konsulent for en TV-kanal, der ytringsrommet ikke nødvendigvis er like stort som i egen podkast.
På den økonomiske siden kan podkasten være en interessant inntektskilde: takket være produktplasseringer kan den vise seg å være svært lønnsom. Formatet er nå svært ettertraktet blant merkevarer, som ikke nøler med å sponse enkelte programmer for å øke sin synlighet.
Fra tennis til politikk, tilfellet Marat Safin
Historien om Marat Safin illustrerer perfekt disse overraskende livsløpene. Nåværende trener for Andrey Rublev og tidligere verdensener, hadde russeren i flere år valgt å kutte båndene fullstendig til tennisverdenen.
I 2011, bare to år etter at han la opp profesjonelt, kastet han seg inn i en uventet politisk karriere ved å bli valgt inn som parlamentsmedlem i den russiske nasjonalforsamlingen for regjeringspartiet Forent Russland.
Å bruke erfaringen fra tennis i sitt nye liv
For Safin var ikke denne omstillingen et hopp ut i det ukjente. Tvert imot så han slående likheter med sitt tidligere yrke. Han uttalte den gang: «Alt jeg har lært i tennis, har jeg forsøkt å bruke i mitt andre liv etter idretten. Tennis og politikk har det til felles at du må vite hvem som er dine venner og hvem som er dine fiender.
I politikken, som i tennisen, må du leve i nuet og være veldig sikker på deg selv. For min del var det ikke vanskelig, særlig fordi jeg, omgitt av folk over 60, var den peneste.»
Denne politiske parentesen tok slutt i 2016, året da han ble innlemmet i International Tennis Hall of Fame. Safin forklarte da at denne nye statusen innebar en representasjonsrolle som han ønsket å ta på alvor, og begrunnet dermed beslutningen om å gi opp mandatet som parlamentsmedlem for å vende tilbake til tennisen.
En retur til «hjemmet» som noen år senere skulle føre ham til benken til Andrey Rublev som trener, og dermed fullføre sirkelen i en omstilling som var like atypisk som den var kortvarig.
Yannick Noah: fra racket til mikrofon
Om Marat Safin overrasket ved å bytte tennisen ut med politikken, er Yannick Noah utvilsomt et av de mest spektakulære og vellykkede eksemplene på omstilling i verden av den lille gule ballen. Vinner av Roland-Garros i 1983 og en av de mest ikoniske figurene i fransk tennis, ventet Noah ikke til slutten av spillerkarrieren før han utforsket en annen lidenskap: musikk.
Allerede i 1990, mens han fortsatt var aktiv på banen, begynte stjernen å spille inn sine første låter. Men det er først etter at han la opp i 1996 at musikkarrieren virkelig tok av. Med sitt første album Black & What, utgitt i 1991, og særlig Urban Tribu i 1993, etablerte Noah sin unike stil, der han blandet reggae, pop og afrikanske influenser.
En ny karriere like strålende som den første
Suksessen lot ikke vente på seg – langt derifra. Albumene hans solgte i millionopplag i Frankrike. Noah fylte de største konsertsalene og opptrådte til og med på Stade de France foran titusenvis av tilskuere. En bragd som få omstillinger kan skilte med: å gå fra status som idrettsstjerne til å bli en av de største stjernene i fransk populærmusikk.
Det som gjør Noahs karriere spesielt bemerkelsesverdig, er evnen til å ha utmerket seg innen to så forskjellige felt. Franskmannen kunne bygge videre på populariteten han hadde opparbeidet seg som tennisspiller, og deretter på talentet sitt som sanger for å sikre en varig karriere.
I dag er Yannick Noah for mange franskmenn like mye – om ikke mer – sangeren med dreadlocks som får folkemengdene til å vibrere, som den tidligere tennisspilleren som fikk Roland-Garros til å gråte av glede i 1983.
Én ting er sikkert: mellom sine musikalske aktiviteter, rollen som kaptein for Frankrikes Davis Cup-lag og sitt veldedige engasjement, har Noah klart å bygge et liv etter tennisen som er like rikt og inspirerende som spillerkarrieren. Et bevis på at det å gå helt utenfor rammene noen ganger kan være det beste valget.
Et liv etter livet
Slutten på en profesjonell tenniskarriere kan være vanskelig. En følelse av tomhet kan oppstå, ettersom hverdagen endres drastisk fra den ene dagen til den andre. For å håndtere denne overgangen må man være forberedt og ha klare prosjekter.
Enten de velger å forbli tett på banene eller å fjerne seg radikalt fra dem, viser tennisspillere at en idrettskarriere ikke er et endepunkt, men snarere et springbrett til nye eventyr.
Fra trenerbenker til TV-studioer, fra parlamentssaler til konsertscener, vitner disse omstillingene om en ofte ukjent realitet: bak mesteren skjuler det seg en personlighet med mange fasetter.
Det som går igjen i disse historiene, er at kvalitetene som er utviklet på banen – besluttsomhet, stressmestring, tilpasningsevne, disiplin – viser seg å være verdifulle fortrinn uansett felt.
Marat Safin forsto dette godt da han trakk paralleller mellom tennis og politikk. Yannick Noah har demonstrert det ved å overføre sitt karisma og sin energi fra tennisrektangelet til musikkscenen.
Idrettspensjon: Starten på en ny kamp
Men utover individuelle suksesser reiser disse omstillingene et større spørsmål: hvordan kan man best støtte disse toppidrettsutøverne i denne avgjørende overgangen?
For mens noen finner sin plass naturlig i sitt nye liv, sliter andre med å finne veien etter å ha levd utelukkende for og gjennom idretten siden de var unge. Mellom dem som innoverer med podkaster, dem som viderefører sin kunnskap som trenere, og dem som våger det uventede, minner hver historie oss om at det ikke finnes én riktig måte å lykkes med en omstilling på.
Én ting er uansett sikkert: slutten på karrieren til en tennisspiller er aldri et endelig punktum, men begynnelsen på en ny kamp. Det er opp til dem å finne den vinnende strategien for å gå seirende ut av den og ha det gøy underveis.
Davis Cup: mellom reformer, kritikk og nasjonal kultur 
Når tennisstjernene bytter bane: fra Noah som sanger til Safin som folkevalgt – en ny kamp, den om omstilling 
Som laboratorium for morgendagens tennis – har Masters Next Gen en fremtid? 
Tennis: de lite kjente sannhetene om mellomsesongen – mellom hvile, stress og fysisk overlevelse