Som laboratorium for morgendagens tennis – har Masters Next Gen en fremtid?
Opprettet i 2017 er Masters Next Gen (eller Next Gen ATP Finals) ikke bare en enkel «mini-Masters» for de åtte beste spillerne under 21 år. For ATP fungerer den som et laboratorium: et rom der man tester nye regler samtidig som man løfter frem morgendagens stjerner.
Turneringen kombinerer intenst tempo, avslappet atmosfære og et show utformet for å fange et moderne publikum. Halvveis mellom tradisjon og underholdning går den lenger enn den enkle jakten på et trofé: den stiller spørsmål ved tennisens fremtid og avdekker talentene som er ment å dominere touren.
ATPS FRYKT FOR SLUTTEN PÅ EN ÆRA
For å forstå hvorfor Masters Next Gen vekker så stor interesse, må man først gå tilbake til dens kjerne: å vise hvordan morgendagens tennis vil se ut, både gjennom spillerne og selve spillet. ATP så for seg turneringen som en avslører, et arrangement i stand til å kondensere på noen få dager de store trendene som tegner opp fremtiden til touren. Formatet er kort, intensiteten maksimal, men ambisjonen enorm.
I 2016 avslutter Roger Federer sesongen etter Wimbledon på grunn av en skade i kneet og deretter ryggen. Rafael Nadal behandler samtidig en håndleddsskade. Og Novak Djokovic, som likevel var den ubestridte sjefen på touren ved sesongstart, begynner å vakle og viser de første tegnene på selvtillitsbrist.
Bare Andy Murray, som ble verdensener, ser ut til å være på toppen av sitt spill. Nok til å skape refleksjon – og en viss bekymring – i ATP, som ser sine superstjerner vise tidlige tegn til slitasje, selv om deres egentlige tilbakegang først vil komme senere.
Det er i dette usikre klimaet at Chris Kermode, ATP-sjef den gang, bestemmer seg for å lansere Next Gen ATP Finals, en turnering tenkt som et uunnværlig verktøy for å forberede arvtakerne etter Big 4.
«Arvtakerne kommer, vi må sette søkelyset på disse nye talentene»
Det er altså 19. november 2016 at Next Gen ATP Finals offisielt blir grunnlagt, en ny konkurranse som skal berike kalenderen året etter.
Konseptet minner om ATP Finals, som samler de åtte beste spillerne i sesongen. Men denne gangen er det de nye navnene og unge håpene (21 år eller yngre til og med 2024, 20 år eller yngre deretter) som får sjansen til å stå i rampelyset.
Åtte spillere, inkludert ett wild card (invitasjon), inviteres til Milano, vertskap for turneringens fem første utgaver.
«ATP har ansvaret for å promotere flere spillere overfor et langt bredere publikum», forklarte Chris Kermode, før han fortsatte: «Vi har superstjerner som har løftet sporten de siste ti årene og blitt ekte globale ikoner. Men arvtakerne kommer, og vi må sette søkelyset på disse nye talentene.»
Et jag etter innovasjon for å forføre det unge publikummet
Det er ingen hemmelighet: de nye generasjonene, og spesielt Generasjon Z (personer født mellom 1997 og 2012), har vokst opp med skjermer (telefoner og nettbrett), sosiale medier og en overflod av korte, dynamiske og spektakulære innhold.
Alt dette står i kontrast til selve essensen i tennis, en sport der kampene, spesielt i Grand Slam, kan strekkes ut over fem sett og vare mer enn fire eller fem timer. Under slike forhold er det vanskelig å holde på ungdommens oppmerksomhet uten at de fristes til å sjekke smarttelefonen.
Med utgangspunkt i en aldrende fanbase – gjennomsnittsalderen til abonnentene på Tennis TV var da 61 år – utviklet ATP Next Gen ATP Finals. Tanken: å tilby kortere kamper, nesten utformet som et show, med unge spillere i hovedrollen, i stand til å inspirere den nye generasjonen og bli morgendagens mestre.
«Folk liker å se sine idoler, det vil ikke øke seertallene»
Selv om ideen virket innlysende, vakte opprettelsen av dette arrangementet en viss skepsis på touren. Andrey Rublev, deltaker i den aller første utgaven, uttalte den gang:
«Det vil ikke bidra til å øke seertallene. Kanskje bare helt i begynnelsen. Men tennisen i seg selv vil ikke bli mer populær. Etter min mening ville det være bedre å invitere spillere som er like ikoniske som Roger Federer. Folk liker å se sine idoler, og ingen bryr seg egentlig om reglene.»
Selv om noen stemmer, som Rublevs, tvilte på arrangementets reelle innvirkning, sto ATP på sitt: for å modernisere tennis må man våge å rokke ved grunnvollene. Og det er nettopp på dette området – regler, rytme og iscenesettelse – at Next Gen ATP Finals raskt skulle skille seg ut.
REGLER SOM UTFORDRER TENNISENS KODER
Aller fra første utgave hevder Masters Next Gen sin status som eksperimentelt laboratorium, i motsetning til de tradisjonelle turneringene på touren, der enhver endring utløser debatter og kontroverser.
Den mest spektakulære endringen gjelder kampformatet: ikke lenger tidvis maratonlange sett, men en kamp i fem sett, hvert spilt til fire game, med tie-break ved 3–3.
Effekten er umiddelbar: mer intense startfaser i settene og et konstant press på både server og mottaker. Hvert poeng teller, ellers mister man et sett svært raskt.
For å forsterke denne dynamikken bestemmer ATP seg også for å fjerne fordeler: ved 40–40 avgjør et kampball-lignende poeng, som allerede er tilfelle i double. Let på serve forsvinner også. Hvis ballen treffer nettkanten og faller inn i servefeltet, fortsetter poenget.
ELC, den nye kongen av dømming
Når det gjelder dømming, fremstår bruddet som nærmest totalt. Stoldommeren er fortsatt der for å annonsere stillingen, men linjedommerne erstattes av elektronisk linjedømming (ELC, Electronic Line Calling på engelsk), et system som til da bare hadde blitt brukt i forbindelse med challenges (videokontroll på spillerens anmodning), men ikke for å dømme kampen direkte.
For første gang i historien til en ATP-turnering er avgjørelsene dermed automatiske, umiddelbare og udiskutable. En måte å redusere avbrytelser og dommerkonflikter på.
Blant alle innovasjonene som ble testet i turneringen, er det nettopp denne som senere har hatt størst innvirkning på ATP- og WTA-tourene.
Raskere tempo mellom poengene
Tidsbruken blir også fullstendig omgjort. Den berømte shot clock innfører 25 sekunder mellom poengene. Et stoppeklokke som alle kan se, plassert på tavlene ved baklinjen, som minner spillerne på at det ikke lenger er rom for å drøye.
Shot clock fremstår også som en implisitt beskjed til spillere som Rafael Nadal eller Novak Djokovic, kjent for å ta seg tid mellom poengene og jevnlig overstige 30 sekunder før de server. Et tiltak som tilfredsstiller fans lei av disse rutinene, ofte ansett som uendelige.
Et markant innslag av coaching, bevegelse tillatt på tribunen
Ved sidebytter dukker en annen stor endring opp.
Via et enkelt headset kan spillere og trenere kommunisere kort, ikke ulikt en ingeniør i Formel 1 eller en sportsdirektør i sykkelritt.
Til slutt får publikum en uvanlig frihet for en tenniskamp: inn- og utgang, samt forflytninger, er tillatt midt under poengene.
Bare baklinjeområdet, der spillerne oftest forstyrres av bevegelse, blir unntaket. En «anomalie» for puristene, et tegn på åpenhet for dem som drømmer om en mer levende tennis, nærmere kodene i andre idretter.
Utover det nye formatet har Masters Next Gen vært en sportslig suksess: turneringen har gitt et reelt springbrett til den nye generasjonen som var i stand til å utfordre Big 3 og deres vasaller. Etter hvert som utgavene gikk, har den formet og eksponert de nye ansiktene som var ment å dominere ATP-touren.
EN STARTPLATTFORM FOR DEN NYE GENERASJONEN
I 2017 er den første generasjonen som skal ta over etter Big 3 allerede godt identifisert av tennisentusiaster. Andrey Rublev, kvartfinalist i US Open noen måneder tidligere, Denis Shapovalov – som slo Nadal i Montréal – Karen Khachanov og Borna Coric regnes blant favorittene.
Likevel kommer overraskelsen et annet sted fra: Hyeon Chung, 21 år, fremstår som turneringens sensasjon ved å slå Rublev i finalen. Noen uker senere bekrefter han at oppholdet i Milano fungerte som en utløsende faktor: han når semifinalen i Australian Open, etter en imponerende reise kronet med en seier over Novak Djokovic.
Men til tross for et åpenbart potensial blir fremgangen hans senere brutt av gjentatte skader.
Mellom Sinner og Alcaraz, den vakre arven Milano etterlot
Året etter vinner Stefanos Tsitsipas tittelen. Hans angrepsspill og enhåndsbackhand, etter hvert en sjeldenhet på touren, bekrefter fremgangen: ett år senere vinner han ATP Finals i London, et bevis på at Milano avdekket langt mer enn bare potensial.
Deretter er det Jannik Sinners tur, 18 år gammel og kun nummer 93 i verden, til å briljere. Den tidligere italienske skistjernen dominerer konkurransen og vinner foran hjemmepublikum. Fem år senere skal han bli verdensener og flerfoldig Grand Slam-mester.
I 2021 dukker et annet vidunderbarn opp: Carlos Alcaraz, også 18 år, fremtidig fanebærer for spansk tennis og Rafael Nadals arvtaker, dominerer motstanderne og fremstår som turneringens store funn. Mindre enn ett år senere vinner han US Open og blir den yngste verdensener i historien, noe som illustrerer Next Gen Masters’ rolle som springbrett til fulle.
Store oppturer… og noen skuffelser
Gjennom de åtte utgavene har Masters Next Gen avdekket mange talenter.
Flere holder seg i dag jevnlig mellom topp 10 og topp 30: Daniil Medvedev, Karen Khachanov, Andrey Rublev, Holger Rune, Lorenzo Musetti, Alex de Minaur, Ugo Humbert, Alejandro Davidovich Fokina, Jack Draper, Jiri Lehecka, samt mer nylig Arthur Fils og Jakub Mensik.
For andre har fortsettelsen vært mer komplisert. Hamad Medjedovic, mester i 2023, sliter med å etablere seg i topp 50, Dominic Stricker går gjennom en periode med tvil og vurderer en pause i karrieren, mens Brandon Nakashima, vinner i 2022, fortsatt venter på sin første tittel på hovedtouren.
INNOVASJONER SOM HAR BLITT NORMALEN
Da ATP lanserer Masters Next Gen i 2017, ser mange det som en ren eksperimentell lekeplass, et laboratorium uten reelle konsekvenser for touren.
Åtte år senere er bildet et annet: flere innovasjoner testet i Milano har blitt varig adoptert, et bevis på at turneringen delvis har oppfylt sitt oppdrag.
«Vi mister tennissjarmen»
Den mest markante endringen er innføringen av full elektronisk dømming. Uten linjedommere overlates alle avgjørelser nå til ELC, raskere, mer pålitelig og mindre omstridt.
Overgangen skjøt fart under Covid-19-pandemien, som midlertidig fjernet linjedommerne. Siden har hele touren gått over til full elektronikk.
En bruk av teknologi som ikke overbeviser alle spillerne, som hos Arthur Fils, som savner linjedommerne på grus:
«Vi mister tennissjarmen. Da jeg var ung, var det mer liv på banen. På hardcourt går det greit, men på grus savner man virkelig dommerne.»
Bare Roland-Garros holder fortsatt stand: turneringen vil beholde linjedommere under 2026-utgaven.
Coaching pods installert i Melbourne
En annen uunnværlig endring: innføringen av 25 sekunders shot clock.
Siden 2020 har tidsklokken mellom to server vært normen på ATP- og WTA-tourene. En regel som siden innføringen har ført til mange advarsler for tidsoverskridelser – noen ganger ansett som berettigede, andre ganger langt mindre det av spillerne.
Mer diskret, men like viktig, har en annen utvikling etablert seg: tillatelse til coaching på banen. Men man trenger ikke lenger headset: fra og med 2025-sesongen kan spillere fritt snakke med sin trener uten å frykte sanksjoner.
Australian Open, inspirert av denne nye friheten, har til og med gått et skritt lenger: «coaching pods» er installert i et hjørne av centercourten for å lette dialogen mellom spillere og støtteapparat.
En nyhet som ikke har overbevist alle: «Alle idretter utvikler seg og innoverer, og tennis er intet unntak. Det er slik det er,» sa for eksempel Alexander Zverev tørt. Stefanos Tsitsipas innrømmet at han «lo» da han så denne nye oppfinnelsen signert turneringsdirektør Craig Tiley.
ET PIONERPROSJEKT PÅ JAKT ETTER NYTT DRIV
Fremtiden til Masters Next Gen virker i dag usikker. Hvis noen innovasjoner til slutt har blitt varig, forblir andre rene eksperimenter: sett til fire game, fjerning av fordelsspill og avskaffelse av let på serve vil ikke bli implementert i større skala.
ATP ser også ut til å være på jakt etter fornyelse: i 2025 endres to regler. Pausen mellom settene reduseres fra 120 til 90 sekunder, og tilskuerne får full bevegelsesfrihet under de tre første gamene. Justeringer som gir inntrykk av at forbundet går i ring, som om det nesten var tom for ideer for å gjenoppfinne tennis.
Per i dag fremstår turneringens interesse primært som sportslig – og stadig mer begrenset. I 2024 senker ATP til og med aldersgrensen til 20 år og fjerner det lokale wild cardet, som sjelden har vært noen suksess.
Flyttingen av turneringen til Jeddah (2023–2025), midt i desember, har redusert dens appell: mange spillere foretrekker å hvile eller forberede neste sesong. Forfallene øker, og selv deltakerne sliter til tider med motivasjonen.
Arthur Fils erklærte i 2024 at han tok fatt på turneringen «som en treningsuke», mens Joao Fonseca, selv om han vant, valgte å ikke komme tilbake året etter.
Betegnelsen Next Gen brukt som utviklingsprogram
I tillegg til fraværet av de mest profilerte talentene på touren, gjenstår andre tvil. ATP har for eksempel på forhånd avsluttet avtalen med det saudiarabiske forbundet, og etterlatt turneringen uten vertsby fra 2026. Kontrakten mellom de to instansene skulle egentlig løpe til 2027.
Og for å forsøke å forlenge arven knyttet til begrepet «Next Gen», annonserer ATP i 2024 opprettelsen av et system som støtter fremgangen til unge spillere: de under 20 år i topp 350 får åtte direkte innpass i Challenger 125- eller 100-turneringer, og de i topp 250 får i tillegg ett wild card til en ATP 250 og to invitasjoner til kvalifiseringer.
Men denne bredere dreiningen understreker også et tidsskifte. I en tid der flere innovasjoner er tatt i bruk og andre fortsatt befinner seg på eksperimentstadiet, befinner Masters Next Gen seg i et veiskille.
Svekket av plasseringen i kalenderen, spillernes minkende interesse og usikkerheten rundt fremtiden, virker turneringen å bevege seg bort fra sin opprinnelige ambisjon og bli et enkelt utviklingsverktøy. Spørsmålet er nå hva den egentlig representerer for moderne tennis – og om den fortsatt har en rolle å spille i årene som kommer.
EN SOLID ARV, EN SKJØR FREMTID
Åtte år etter opprettelsen etterlater Masters Next Gen en blandet arv. Tanken var å fungere som et laboratorium for å modernisere tennis og forberede tiden etter Big 3; turneringen har gjort det mulig å teste viktige innovasjoner, fra shot clock til elektronisk dømming, og avdekke noen av spillerne som dominerer touren i dag, som Sinner og Alcaraz.
Men plasseringen i kalenderen, spillernes mindre involvering og ATPs endrede prioriteringer har til slutt svekket turneringens rolle. Med senket aldersgrense og utviklingen av et bredere «Next Gen»-program virker turneringen nå å være på jakt etter mening.
Fremtiden vil vise om den klarer å fornye seg – eller om den allerede tilhører fortiden.
Som laboratorium for morgendagens tennis – har Masters Next Gen en fremtid? 
Tennis: de lite kjente sannhetene om mellomsesongen – mellom hvile, stress og fysisk overlevelse 
Hva om tennisen mister sjelen sin? Robotisert dømming mellom tradisjon og avhumanisert modernitet 
Dossiers - Saudi-Arabia, skader, krig og forretninger: tennisens fascinerende bakside avslørt av TennisTemple